Barn glemmer ikke så lett.

Vi voksne tenker at barn glemmer fort. Jeg opplevde noe som 6-7 åring som jeg tok med meg inn i jobben som lærer og rektor. Det var en svært viktig erfaring og læring.  Jeg var på julefest og gikk rundt juletreet sammen med mange andre små barn. Vi sang julesanger, og jeg sang glad og fornøyd. Jeg kunne julesangene utenat. Jeg hadde lært meg å lese som 4-åring og leste alt jeg fikk tak i. Julesanger var topp.
Plutselig stoppet alle, og jeg hørte latter. Jeg så rundt meg, og skjønte det var meg de lo av. De lo av hvordan jeg sang. En av jentene sa: - Du synger jo så falskt. Vi klarer ikke synge når du synger. -

Hele livet har jeg hatt den opplevelsen med meg. Jeg glemte den aldri. Den har ødelagt så mye for meg. Jeg har hele livet vært helt sikker på at jeg synger falskt. Den enkeltepisoden gjorde at jeg alltid har vært redd for å synge framfor eller til andre. Selv som voksen. Selv som lærer. Som lærer har det vært et stort handikap.

Uansett lærte episoden meg  noe veldig viktig i forhold til jobben min sammen med barn. En enkelt episode, et enkelt ord, kan få store konsekvenser for et barn. Tenker  vi over det? Vi må aldri tro at barn tar lett på det. Barn skal være veldig trygge på deg for å kunne tåle bemerkninger som dette uten at det fester seg i sjel og sinn for alltid.

Jeg har gjennom livet møtt mange voksne som sliter med bemerkninger og  opplevelser  fra barndommen. Ikke minst har jeg møtt mange foreldre til skolebarna våre som fortsatt har liten tro på seg selv, selv om de har klart seg greit i livet.  En av fedrene fortalte meg at han ikke ville orke å komme på foreldremøter. Han hadde ingenting imot meg eller de andre på vår skole, som han sa, men minnene fra egen skolegang på en helt annen skolen gjorde at han ikke en gang orket gå inn døra på denne skolen. Han orket ikke gå inn på noen skoler. Jeg grøsser av tanken på hva han må ha opplevd i skolen. Knuste drømmer.

Gutter født seint på året.....

Allerede som fersk lærer på starten av 70-tallet  syntes jeg det var  rart at det stort sett var gutter som ikke var såkalt skolemodne.  Ikke bare var det gutter, men det var gutter født i siste halvdel av kalenderåret.  Jeg måtte tenke tankene. Er gutter mindre intelligente enn jenter? Er gutter mindre utviklet på mange områder enn jenter? Gjelder dette i så fall kun gutter født siste halvdel av hvert kalenderår?

Et av de første årene jeg var lærer, tidlig på 70-tallet, vurderte svenskene seriøst å la guttene begynne på skolen et år seinere enn jentene. De hadde sett det samme som vi så i Norge. Mange forskere gikk ut og sa  at årsaken til dette var at  det språklige senteret i hjernen hos guttene utvikles litt seinere enn hos jentene. Jeg vet ikke, men for meg høres det ut som en god forklaring.

Det som uansett gjør det så viktig å stanse opp ved dette er at forskere i Norge og andre land som har fulgt disse gutta over år i skolen, har funnet at en stor del av dem blir det vi så trist kaller skoletapere. De utgjør største andelen av de som får spesialundervisning i skolen.

Etter 44 år i skolen trenger jeg ikke forskningsrapporter for å fastslå det samme. Jeg tror ingen som har jobbet i skolen trenger det. De har alle sett det.  Drømmene disse guttene hadde og har i skolen blir ofte knust. De kommer aldri ordentlig i gang. De får ingen god start på skoleårene. Starten som skal være det gode fundamentet for livslang læring. De er på etterskudd når skolen starter i august i forhold til det nivået skolesystemet mener alle som er født i samme kalenderåret skal være på i august. De får kanskje aldri den gode opplevelsen av at de også kan lære på lik linje med de andre i klassen. De blir halt og dratt i for å nå igjen de overmodne jentene født tidlig på året. Mange av disse gutta  får  spesialundervisning helt fra 1. trinnet av for om mulig å kunne ta igjen de andre. De starter skoleårene med en opplevelse av at de ikke er så flinke som de andre.  Det gjør de etter å ha hatt de første leveårene sine med helt normal utvikling. Det kunne de ha fordi det i disse årene ikke forventes at de skal kunne like mye som de som er opptil et år eldre. Jeg har ofte lurt på hva som menes med det overordna  prinsippet i norsk skole om tilpasset opplæring til alle, når jeg ser hvilke forventninger skolen har til likhet i august det året en starter i skolen. 

Jeg har ofte sagt at hvis det hadde vært obligatorisk å lære å gå når en er 11 måneder og snakke når en er 1 år, så ville vi fått enda flere tapere i norsk skole og i det norske samfunnet.

Jeg har grått mange ganger over starten disse guttene har fått. Jeg har grått over den fordi jeg kjenner at de helt urettmessig har fått en start på skolegangen som altfor mange av dem vil måtte slåss med resten av livet. Det vet jeg fordi jeg har møtt mange av dem som voksne.

Jeg husker den lille 2. trinningen som gråt og ikke ville være med ut til spesialundervisning. - Jeg vil være hos de andre. Jeg vil ikke være dummere enn de andre. - Han sleit mye i skolen. Jeg møtte han igjen for et par år siden. Nå er han håndverker og har klart seg bra til tross for skolen. Jeg spurte om han har noe kontakt med de andre fra klassen. Det hogg i meg da han svarte; - Nei, jeg har ikke det. De var så mye flinkere enn meg. Jeg passer nok ikke sammen med dem. -  Han hadde fortsatt en tanke om at han var dummere enn de andre.