Barn glemmer ikke så lett.

Vi voksne tenker at barn glemmer fort. Jeg opplevde noe som 6-7 åring som jeg tok med meg inn i jobben som lærer og rektor. Det var en svært viktig erfaring og læring.  Jeg var på julefest og gikk rundt juletreet sammen med mange andre små barn. Vi sang julesanger, og jeg sang glad og fornøyd. Jeg kunne julesangene utenat. Jeg hadde lært meg å lese som 4-åring og leste alt jeg fikk tak i. Julesanger var topp.
Plutselig stoppet alle, og jeg hørte latter. Jeg så rundt meg, og skjønte det var meg de lo av. De lo av hvordan jeg sang. En av jentene sa: - Du synger jo så falskt. Vi klarer ikke synge når du synger. -

Hele livet har jeg hatt den opplevelsen med meg. Jeg glemte den aldri. Den har ødelagt så mye for meg. Jeg har hele livet vært helt sikker på at jeg synger falskt. Den enkeltepisoden gjorde at jeg alltid har vært redd for å synge framfor eller til andre. Selv som voksen. Selv som lærer. Som lærer har det vært et stort handikap.

Uansett lærte episoden meg  noe veldig viktig i forhold til jobben min sammen med barn. En enkelt episode, et enkelt ord, kan få store konsekvenser for et barn. Tenker  vi over det? Vi må aldri tro at barn tar lett på det. Barn skal være veldig trygge på deg for å kunne tåle bemerkninger som dette uten at det fester seg i sjel og sinn for alltid.

Jeg har gjennom livet møtt mange voksne som sliter med bemerkninger og  opplevelser  fra barndommen. Ikke minst har jeg møtt mange foreldre til skolebarna våre som fortsatt har liten tro på seg selv, selv om de har klart seg greit i livet.  En av fedrene fortalte meg at han ikke ville orke å komme på foreldremøter. Han hadde ingenting imot meg eller de andre på vår skole, som han sa, men minnene fra egen skolegang på en helt annen skolen gjorde at han ikke en gang orket gå inn døra på denne skolen. Han orket ikke gå inn på noen skoler. Jeg grøsser av tanken på hva han må ha opplevd i skolen. Knuste drømmer.