Barn glemmer ikke så lett.

Vi voksne tenker at barn glemmer fort. Jeg opplevde noe som 6-7 åring som jeg tok med meg inn i jobben som lærer og rektor. Det var en svært viktig erfaring og læring.  Jeg var på julefest og gikk rundt juletreet sammen med mange andre små barn. Vi sang julesanger, og jeg sang glad og fornøyd. Jeg kunne julesangene utenat. Jeg hadde lært meg å lese som 4-åring og leste alt jeg fikk tak i. Julesanger var topp.
Plutselig stoppet alle, og jeg hørte latter. Jeg så rundt meg, og skjønte det var meg de lo av. De lo av hvordan jeg sang. En av jentene sa: - Du synger jo så falskt. Vi klarer ikke synge når du synger. -

Hele livet har jeg hatt den opplevelsen med meg. Jeg glemte den aldri. Den har ødelagt så mye for meg. Jeg har hele livet vært helt sikker på at jeg synger falskt. Den enkeltepisoden gjorde at jeg alltid har vært redd for å synge framfor eller til andre. Selv som voksen. Selv som lærer. Som lærer har det vært et stort handikap.

Uansett lærte episoden meg  noe veldig viktig i forhold til jobben min sammen med barn. En enkelt episode, et enkelt ord, kan få store konsekvenser for et barn. Tenker  vi over det? Vi må aldri tro at barn tar lett på det. Barn skal være veldig trygge på deg for å kunne tåle bemerkninger som dette uten at det fester seg i sjel og sinn for alltid.

Jeg har gjennom livet møtt mange voksne som sliter med bemerkninger og  opplevelser  fra barndommen. Ikke minst har jeg møtt mange foreldre til skolebarna våre som fortsatt har liten tro på seg selv, selv om de har klart seg greit i livet.  En av fedrene fortalte meg at han ikke ville orke å komme på foreldremøter. Han hadde ingenting imot meg eller de andre på vår skole, som han sa, men minnene fra egen skolegang på en helt annen skolen gjorde at han ikke en gang orket gå inn døra på denne skolen. Han orket ikke gå inn på noen skoler. Jeg grøsser av tanken på hva han må ha opplevd i skolen. Knuste drømmer.

Gutter født seint på året.....

Allerede som fersk lærer på starten av 70-tallet  syntes jeg det var  rart at det stort sett var gutter som ikke var såkalt skolemodne.  Ikke bare var det gutter, men det var gutter født i siste halvdel av kalenderåret.  Jeg måtte tenke tankene. Er gutter mindre intelligente enn jenter? Er gutter mindre utviklet på mange områder enn jenter? Gjelder dette i så fall kun gutter født siste halvdel av hvert kalenderår?

Et av de første årene jeg var lærer, tidlig på 70-tallet, vurderte svenskene seriøst å la guttene begynne på skolen et år seinere enn jentene. De hadde sett det samme som vi så i Norge. Mange forskere gikk ut og sa  at årsaken til dette var at  det språklige senteret i hjernen hos guttene utvikles litt seinere enn hos jentene. Jeg vet ikke, men for meg høres det ut som en god forklaring.

Det som uansett gjør det så viktig å stanse opp ved dette er at forskere i Norge og andre land som har fulgt disse gutta over år i skolen, har funnet at en stor del av dem blir det vi så trist kaller skoletapere. De utgjør største andelen av de som får spesialundervisning i skolen.

Etter 44 år i skolen trenger jeg ikke forskningsrapporter for å fastslå det samme. Jeg tror ingen som har jobbet i skolen trenger det. De har alle sett det.  Drømmene disse guttene hadde og har i skolen blir ofte knust. De kommer aldri ordentlig i gang. De får ingen god start på skoleårene. Starten som skal være det gode fundamentet for livslang læring. De er på etterskudd når skolen starter i august i forhold til det nivået skolesystemet mener alle som er født i samme kalenderåret skal være på i august. De får kanskje aldri den gode opplevelsen av at de også kan lære på lik linje med de andre i klassen. De blir halt og dratt i for å nå igjen de overmodne jentene født tidlig på året. Mange av disse gutta  får  spesialundervisning helt fra 1. trinnet av for om mulig å kunne ta igjen de andre. De starter skoleårene med en opplevelse av at de ikke er så flinke som de andre.  Det gjør de etter å ha hatt de første leveårene sine med helt normal utvikling. Det kunne de ha fordi det i disse årene ikke forventes at de skal kunne like mye som de som er opptil et år eldre. Jeg har ofte lurt på hva som menes med det overordna  prinsippet i norsk skole om tilpasset opplæring til alle, når jeg ser hvilke forventninger skolen har til likhet i august det året en starter i skolen. 

Jeg har ofte sagt at hvis det hadde vært obligatorisk å lære å gå når en er 11 måneder og snakke når en er 1 år, så ville vi fått enda flere tapere i norsk skole og i det norske samfunnet.

Jeg har grått mange ganger over starten disse guttene har fått. Jeg har grått over den fordi jeg kjenner at de helt urettmessig har fått en start på skolegangen som altfor mange av dem vil måtte slåss med resten av livet. Det vet jeg fordi jeg har møtt mange av dem som voksne.

Jeg husker den lille 2. trinningen som gråt og ikke ville være med ut til spesialundervisning. - Jeg vil være hos de andre. Jeg vil ikke være dummere enn de andre. - Han sleit mye i skolen. Jeg møtte han igjen for et par år siden. Nå er han håndverker og har klart seg bra til tross for skolen. Jeg spurte om han har noe kontakt med de andre fra klassen. Det hogg i meg da han svarte; - Nei, jeg har ikke det. De var så mye flinkere enn meg. Jeg passer nok ikke sammen med dem. -  Han hadde fortsatt en tanke om at han var dummere enn de andre. 

Leikens betydning....

Ingen tviler på betydningen av leik de første leveårene.  Jeg skjønner ikke hvorfor man ikke ser betydningen av leik også  i skolen? 

Jeg husker alle diskusjonene den gangen 6-åringene skulle inn i skolen. Mange var redde for at leiken skulle bli borte fra 6-åringene. Foreldre var nesten i harnisk over tanken. Leik var jo så viktig for barna deres.  For å berolige engstelige foreldre og lærere ble første året kalt 1.klasse/førskole. Det varte ikke lenge. Etter kort tid med 6-åringene i skolen, begynte sterke krefter å gå til angrep på leiken.  Foreldregruppene var også med på dette.  Leik var å kaste bort den dyrebare tiden i skolen, mente mange. Leik tar bort tiden fra læringen. Stadig flere kjøpte argumentene til konservative politikere og foreldre og lyttet ikke lenger til de som er spesialistene på læring, pedagogene. Et av de største feilgrepene i norsk skole var snart et faktum. Leiken var på vei ut. Den pedagogiske, planlagte leiken kan du fortsatt finne noe av på småtrinnet, men frileiken er blitt et fy-ord.

Pedagogene klarte ikke å stanse det. Dessverre opplever de som jobber i skolen altfor mye av dette. Politikere og folk i helt andre yrkesgrupper enn undervisning tenker at de kan skole så mye bedre enn de som er utdannet for skolen. Det hjelper ikke å si at du har minimum 4-årig høgskoleutdanning i hvordan du skal 'undervise'  barn og unge.  Den utdanningen politikerne selv har bestemt skal være tilstrekkelig for å kunne bli lærer, ser de i neste øyeblikk på som ikke verdt papiret avgangsvitnemålet er skrevet på en gang. Det virker i alle fall slik på veldig mange av de som jobber i skolen.

Jeg tror knapt det finnes et eneste annet yrke hvor alle andre enn de som er utdannet for det tilsynelatende kan yrket best. Derfor tar også politikere mange bestemmelser som de aldri ville ha tatt hvis de hadde hatt den kunnskapen om barn, ungdom og læring som en kun får ved å være sammen med dem i år etter år.  Derfor var også Clemets Kvalitetutvalg, utvalget som skulle komme med forslag på hvordan en skulle heve kvaliteten i skolen, nesten kjemisk rensket for elever og lærere. Utrolig, men sant. Jeg vet det. Jeg satt der.  Som en av to skoleledere. En lærer kom inn etter hvert fordi en fra en annen yrkesgruppe ble sykmeldt.

Derfor tas ikke de grepene i skolen som ville ha gjort skolen bedre. Det er nesten ikke mulig å få til de gode grepene så lenge vi i landet vårt ilegger enhver som har gått på skolen minst like god kompetanse innenfor undervisning og læring  som en med  4-årig høgskoleutdanning og lang erfaring i skolen. 

Dessverre skjer da slike fatale feil som at leiken nesten ble fjernet fra norsk skole. Kanskje er dette noe av det tristeste jeg har opplevd i mine 44 år som lærer og rektor. Uttrykket å skylle barn ut med badevannet, fikk en ny betydning. Barn skulle ikke lenger få lov til å være barn. Barn ble sett på som små roboter som kunne kommanderes til å sitte stille i time etter time. Barn er bare ikke lagd for å sitte stille, være rolige og tause i timevis. Barn er skapt for bevegelse, for  å undersøke, forske, spørre og ikke mist leike. Det er slik de lærer.

For svært mange gutter ble dette spesielt vanskelig. For gutter er dette fortsatt veldig vanskelig. Skolestarten er beintøff for mange av dem siden skolen ikke ivaretar de behovene barn , og spesielt gutter,  har  for bevegelse og leik. Stillesittingen blir et hinder for læring i stedet for et middel til læring. Jeg har observert lærere som kan bruke 10-15 minutter av en time på å få alle til å sitte helt stille før hun,  for det  er nesten alltid en hun, starter undervisningen sin.   Å få elevene til å sitte stille blir hovedmålet  for timen.  Jeg har ofte lurt på hvor mye verdifull læringstid som har blitt kastet bort på  denne måten.

En elev sa en gang gråtende til meg: - Jeg rekker ikke å bli ferdig med arbeidsplanen min for vi bruker opp masse tid hver time på at alle skal bli stille. - Det var selvfølgelig ei jente, ei jente som måtte bruke masse tid hver dag på å vente på at alle gutta skulle bli stille.

Skolesystemet er på mange måter spesialdesignet for stille jenter som elsker å lese og skrive. Mange gutter får mye kjeft og irettesetting fra skolestart av og blir fort stemplet som lite lærevillige og kun ute etter å lage bråk. Det har ikke gjort det enklere at barneskolen snart ikke har mannlige lærere. Det begynner å tynnes i ungdomsskolene også.  For mange gutter har veien blitt kort til å bli henvist til  kommunens  PP-tjeneste. Mange har urettmessig havnet der.

Det er alltid elevenes feil når noe går galt i skolen. Aldri skolesystemet sin feil. Aldri læreren sin feil. Det er eleven som ikke vil lære. Det er eleven som heller vil bråke enn å lære. Alt ansvaret legges på eleven. Spørsmålene  jeg tenker en glemmer å stille er alle hvorfor-spørsmålene:  HVORFOR bråker eleven? HVORFOR sitter ikke eleven stille? HVORFOR lærer ikke eleven?

Statistikken viser klart at det er gutta som taper i skolen.  Jentene går fra dem i stort sett alle fag. Gutta er mindre motiverte og blir fortere skoleleie. Jeg har ofte stilt meg spørsmålet:  Hvorfor lærer ikke disse guttene i skolen når de har lært så mye før de begynte på skolen? Hvorfor lærer mange av disse så mye på utsiden av skolen, når de ikke får til noe i skolen?

Hvorfor skal det være så vanskelig å se at det er systemet det er noe i veien med? Hvorfor kan vi ikke klare å møte barn med en skole tilpasset barna og ungdommene våre? Hvorfor skal vi fortsatt ha en skole tilpasset kun dem som har sin styrke i lesing og skriving? Klarer du ikke å være en stillesittende gutt eller jente som allerede som 6-åring sikter mot å bli akademiker, kan motivasjonen for læring fort forsvinne i skolen, men samfunnet vårt trenger da også andre kompetanser?  Vi trenger gode håndverkere. Vi trenger kunstnere. Vi trenger omsorgsarbeidere. Vi trenger mangfoldet. Skolen skal vel utdanne for mangfoldet, ikke for at alle skal bli akademikere?

Elever jeg møtte på min vei.      

Jeg husker noen elever jeg har hatt eller opplevd i skolen bedre enn andre. Årsakene til det er mange og forskjellige. Noen minner får fram ansiktene til glade, fornøyde og stolte barn. Andre  minner gir meg fortsatt vondt i magen. Jeg vet at nettopp skolen tok fra dem drømmen om å lære, om å få til noe, om å vise at de kan. Skolen tar fortsatt drømmene vekk fra mange barn og unge.

På en høring for ungdomsskoleelever fra tre forskjellige deler av landet vårt hørte jeg en gang elever på  tiende trinnet  si: - Jeg kan ikke lære, jeg. - Drømmene deres var knust.

Fortsatt kjenner jeg hvor vondt de ordene gjorde inni meg den gangen.  Etter nesten 10 år i skolen, var det dette de satt igjen med.  De var helt sikkert hundre prosent sikre på at de kunne lære den dagen de som liten førstetrinning stolt,  glad og motivert  kom til skolen.  Ikke hundre prosent en gang, men hundreogfemti prosent. 

Jeg er heldig som har fått lov til å møte så mange av disse 5-, 6- og 7-åringene. Iblant har jeg tenkt at den første skoledagen er det optimale du kan oppleve av motivasjon og lærelyst. De små gutte - og jentemenneskene kan knapt vente på å komme i gang med lesing og skriving. Ansiktene deres, øynene deres bare lyser av spenning og forventning, ofte iblandet litt sjenanse. Noen tror de skal lære alt første skoledagen og har vært skuffa over at det ikke ble slik.

Nei, ikke helt alle har vært like ivrige første dagen. Det er alltid noen få som har tankene helt andre steder også denne dagen. De vil heller leike videre. Skolen kan vente. Det er stort sett alltid gutter.

- De er nok ikke skolemodne ennå, - er uttrykket som har blitt brukt og fortsatt brukes. Et merkelig uttrykk. Å bli skolemoden.  - Hva vil det si å være skolemoden? Hvordan blir vi det?  Når vi er modne blir vi vel spist da? Hvem spiser oss?  Kanskje skolen spiser oss når vi er modne,- sa en elev til meg en gang. I ettertid har jeg tenkt at han på mange måter hadde rett i det. Elevene blir spist av skolen, slukt av et skolesystem de ikke har mulighet til å unnslippe.

 Jeg husker de første årene som lærer. Da testet vi 6-åringer før skolestart for å se om de var skolemodne nok til å starte det året de fylte 7.  Et voldsomt testopplegg. En test som skulle vise om det lille barnet passet inn i skolesystemet. For meg virket det som om verken testen eller skolesystemet  var en naturlig fortsettelse av de læringsprosessene og læringsmåtene barn har i årene før skolealder.  Kan det være fordi både testen og  skolesystemet er utviklet av voksne og ut fra voksnes måte å tenke læring på?

Voksne glemmer fort hvordan vi tenker og lærer når vi er barn.  De glemmer at de som barn lærte gjennom leik. De glemmer hvor viktig den var for læringen. De tenker til og med at barn lærer på samme måten som de gjør som voksne. De tenker at selv små barn lærer best ved å sitte stille og lytte til en lærers forklaring. Ja, de tenker til og med at barn lærer på samme måten i dag, i en verden hvor datateknologien gjennomsyrer alt, som de selv gjorde den gangen datamaskinen var en ukjent gjenstand i de fleste hjem og skoler.  Hvordan vet jeg at de tenker slik? Jeg hører hva de sier. Jeg leser hva de sier. Foreldre. Politikere. Ja, selv forskere.

Jeg har undret meg ofte og mye over dette? Jeg fortsetter å undre meg over det. Barn lærer så utrolig mye de første leveårene. De lærer seg et språk. De lærer seg å krabbe, sitte, gå, klatre, hoppe og mye mer som kroppen må trenes til. De lærer seg sosiale samspill. De lærer på sin glade måte, fri for bekymringer. De lærer alt dette uten å måtte sitte stille og høre på en lærer. De lærer det ved å gjøre, prøve, forske, undersøke, spørre, undre og gjennom lek og samtaler. Lek og rollespill er uvurderlig viktig for læringen disse årene.  Hvorfor tenker noen at man vil lære bedre på en helt annen måte etter at man fyller 6 år?  Hvor mange barn har ikke tidlig blitt skoletapere fordi den naturlige måten å lære på ikke lenger var der? Leken ble borte for dem. Stillesittingen tok over. Det var ikke rom for alle spørsmålene og undringen lenger.  Noen har sagt en gang at det viktigste i skolen er å sitte stille. Det kan iblant virke som om dette faktisk er nær sannheten.

Læringsstiler...

Det har vært morsomt og lærerikt å snakke om de forskjellige læringsstilene med dagens foreldre til skolebarn. Mange av dem har fått aha-opplevelser når de som voksne har fått innføring i læringsstilene. En far jeg tidligere hadde som elev, sa til meg: - Når du sa jeg måtte legge vekk blyanten mens du forklarte, så klarte jeg ikke å konsentrere meg om det du sa. Jeg tenkte bare på at jeg ikke måtte ta opp blyanten.- Han var taktil. Han trengte bare å ha noe i hendene mens jeg forklarte. For han var ikke det et forstyrrende element vi voksne så lett tenker at det er. For han var det en nødvendighet for å klare å konsentrere seg. Jeg har møtt mange av dem.

Jeg gjorde en gang et morsomt eksperiment med ansatte på egen skole. Jeg hadde kjøpt inn små esker med lego. De ansatte ble plassert sammen to og to og fikk en legoeske på deling. Den ene skulle bygge mens den andre observerte. En ansatt gikk også rundt og videofilmet alle gruppene. Her kom virkelig alle læringsstilene fram. Det var utrolig morsomt å se videoen i ettertid. Ingen kunne nekte for forskjellige læringsstiler etter den videoen. Og dette var voksne.

Jeg hørte en historie fra en forsker som satt i en ungdomsklasse over tid. En av gutta klarte ikke matematikkoppgavene og var temmelig fortvilet. Observatøren spurte hvorfor han ikke spurte læreren. Han sa fortvilet: - Jeg har spurt henne flere ganger, og hun forklarer alltid på samme måten. Jeg skjønner ikke det hun sier. Alle trur jo jeg bare er dum hvis jeg spør enda en gang. Sånn er det hele tiden. -   Jeg blir trist når jeg hører slike historier. Tenk om noen kunne prøvd andre læringsstiler.

Jeg husker gutten som skulle lære hva brøk er. Lærer hadde tegnet og tegnet på tavla, forklart og forklart. Gutten skjønte ingen ting. Det hadde pågått over lang tid. En lærer fikk ideen om å bruke den interaktive tavlen. Der kunne gutten bruke hendene sine og flytte på kakestykkene læreren hadde tegnet på tavla utallige ganger. Jeg var der og så det. Jeg var der og så gleden i ansiktet til gutten. Plutselig skjønte han hva brøk er. Gjennom fingerbevegelsene skjønte han det.

Hvorfor er det så fryktelig vanskelig for sentrale politikere, forskere og  mange som jobber i skolen å se at dette er en realitet? Handler det om at mange av disse nettopp har de læringsstilene som er aksepterte i skolen? De er visuelle og auditive?  De lærer best ved å lytte og se. Skolen har vært og er stort sett tilpasset disse to måtene å lære på.
De som er så heldige å være auditive og visuelle har som oftest følt skolen mye enklere enn de som er kinestetiske og taktile. De har fått lære på sin måte gjennom alle skoleårene. De som er kinestetiske og taktile har ofte opplevd en helt annen skolehverdag. De har ikke blitt gitt samme muligheten til å lære. Mange av disse falt derfor tidlig ut og ble urettmessig det vi kaller skoletapere. Mange falt for fristelsen til å kompensere på andre måter, - med uro og bråk.  Disse mistet kanskje allerede de første skoleårene muligheten til å bli forskere eller å  sitte i regjeringskvartalene.  Ikke fordi de var mindre intelligente enn de andre, men fordi skolesystemet ikke tilrettelegger og aksepterer andre måter å lære på enn de tradisjonelle. Kanskje bør vi ikke kalle dem for skoletapere, men lærertapere. De fikk feil lærer.

Det er synd og ødeleggende at to måter å lære på, to læringsstiler, har fått en større aksept enn andre i skolen. Enda verre er det at noen ’forståsegpåere’ skal få sitte på sin høye hest og fortelle det norske folk at læringsstiler kun er noe tull, - kanskje fordi de selv ikke lærer best på andre måter enn de tradisjonelle, ’skolske’ måtene.?

 Etter å ha jobbet som lærer i mange år, tok jeg videreutdanning som fjernstudent. Jeg husker hvor perfekt det var for meg å ta fag på denne måten.  Studiet var lagt opp som hjemmestudium med studiegrupper på nettet og kontakt via e-mail. Jeg måtte lese alt hjemme. Hvis jeg lurte på noe, kunne jeg via 'nettet' spørre lærer eller medstudenter. Jeg kastet ikke bort noe tid ved å sitte og høre på en lærer. Jeg koste meg med denne måten å ta studier på. Jeg lærte fortere også.

Dette sier jeg som selv var lærer i 24 år og rektor i 20 år.

Jeg ønsker å belyse dette fordi jeg i mange år har hørt skolefolk og forskere fnyse av læringsstiler og mange intelligenser, - dette nymotens tullet om at vi lærer på forskjellige måter. Nymotens? Da jeg gikk ut av Sagene lærerskole i 1970, var dette noe av det siste en lærer sa til meg: - Husk nå på at barn lærer på forskjellige måter. Når du skal drive leseopplæring, må du la dem lytte til lyden, se lyden, bruke fingeren sin og spore lyden i sandkassa eller på annen måte og kjenne på lyden. Den kan for eksempel være utformet i sandpapir, og de kjenner på den uten å se den. - Dette er læringsstilene. Vi har styrken vår på forskjellige områder, auditiv (lytte), visuell (se), taktil (kjenne) og  kinestetisk (gjøre, bevege seg).

Jeg brukte dette mye med elevene i  den første lese- og skriveopplæringen, men så brukte jeg det ikke til noe mer de første årene jeg var lærer. Etter hvert som årene gikk, erfarte jeg at dette var viktig for læring uansett alder på elevene. Jeg måtte variere innlæringsmåtene for å få flest mulig til å forstå og lære det som var nytt og litt vanskelig for dem.  Ikke bare lærte en større del av elevene, men læringsprosessen ble mer motiverende og morsom for elevene.

Læring i norsk skole har i altfor stor grad handlet om og handler fortsatt om å bli undervist av en lærer, for så å svare skriftlig på spørsmål og oppgaver etterpå.  For de elevene som vanskelig lærer ved å lytte og se, men som også trenger å kjenne og gjøre, kommer fort følelsen av at de ikke kan lære, at de er dummere enn de andre.  

Noen lærere er flinke til å variere innlæringsmetoder og til å bruke mye lek, aktiviteter, datamaskiner, interaktive tavler, uteskole  og konkretiseringsmateriell i innlæringen, mens andre lærere fortsetter å tro at ingen kan lære bedre enn av å høre på dem. Desto høyere oppover i skolesystemet vi kommer, jo verre blir det som oftest for de elevene som lærer best ved å bruke hendene og ved å gjøre, være i aktivitet.

En professor i matematikk sa en gang til meg at konkretiseringsmateriell bør brukes i matematikk gjennom hele skolesystemet.  - Gjør man det, har en større del av elevene  sjansen til å forstå matematiske sammenhenger, ikke bare regne stykker etter lærerens oppskrift på tavla, - sa hun.

Den store motstanden mot læringsstiler har forundret meg. Hos lærere kan motstanden komme av at de tenker det krever mer av forberedelser for å presentere nytt stoff på forskjellige måter. Lærere har lett for å tenke at de må forberede alt i detaljer. Kanskje trenger det ikke kreve mer forberedelser av læreren hvis han legger til rette for at elever skal kunne forske seg fram til forståelsen på egenhånd, alene og sammen med andre. Jeg har erfart at mange norske lærere er  redde for å slippe elevene til i egen læringsprosess.  Noen synes det blir for ustrukturert. For ustruktert for læreren, tenker jeg. Mange lærere takler det ikke når de føler at de mister styringen. Oversikten. Derfor planlegger de ofte timene og prosessene i detalj og legger ansvaret på eleven hvis undervisningen ikke fører til den læringen de hadde tenkt. Jeg skulle ønske lærerutdanningene kunne trene og forberede studentene på mer ustrukturerte undervisningsøkter. De får det i noen praksisskoler, men det blir over en altfor kort periode til å føle seg trygge på å bruke dette når de står der på egenhånd som ferdigutdanna lærere. Utfordringen er at mange av de som underviser på lærerutdanningene aldri har prøvd en ustruktert undervisningsmetode selv.

Min måte å lære på.

Et barn er som en sommerfugl i vinden.

Noen flyr høyere enn andre,
men alle flyr så godt de kan.
Så hvorfor sammenligne dem.
Hver av dem er forskjellige,
spesielle og vidunderlige.  (Ukjent forfatter)

Mitt skråblikk på skolen

Jeg lærer meg et nytt språk. Portugisisk. Det gjør jeg i en alder av 66. Hvorfor gjør jeg det i en slik alder? Jo, jeg kjenner det er viktig å bruke hjernen til noe når alt utenpå gråner, og jeg har hus i Brasil. Med andre ord to gode grunner. Den første er nok den viktigste.

Jeg har god tid nå. Er pensjonist. Jeg kjenner ofte at overgangen fra et aktivt arbeidsliv med mye trøkk og mye folk rundt meg er vanskelig. Jeg savner mye.
Uansett kan jeg bruke mye tid på portugisisken. Ikke bare kan jeg bruke tid på å lære meg språket, men også  studere og tenke over hvordan jeg lærer meg det. Hvilke strategier velger jeg som et helt liv har fortalt andre hva de bør gjøre når de skal lære noe nytt?  Det er interessant for meg. Jeg tenker mye på det. Jeg har tenkt mye på det tidligere også. Jeg får mange bekreftelser på mine tidligere tanker . Noe er jeg helt sikker på. Det finnes ikke EN oppskrift på hvordan mennesker lærer.  Vi må finne fram til vår egen oppskrift. Det som fungerer for en, fungerer kanskje ikke for en annen.

Jeg har tenkt mye på hva som ikke fungerte for meg i min tid som elev fra folkeskolen av til høyere studier. (Barneskolen het folkeskolen den gangen jeg hadde mine første skoleår.)  

Det fungerte ikke for meg å lære noe nytt og vanskelig ved å sitte og høre på en lærer. Mange vil kanskje ikke tro meg når jeg sier dette. Skolelyset. Hun som alltid kunne leksa si. Hun som alltid fikk gode karakterer.

Når jeg tenker tilbake, så er det en fellesnevner fra skoleårene mine:  Hver gang jeg satt og hørte på en lærer forklare nytt stoff, lengtet jeg hjem for å kunne starte læringen min. Jeg fikk aldri helt  forståelsen av nytt og  vanskelig lærestoff uten å bli kjent med stoffet på min måte.  Jeg prøvde alltid å forstå lærerens forklaring. Jeg var en pliktoppfyllende elev. Jeg klarte bare ikke.  Jo, jeg klarte å få med meg hvordan læreren satte opp et regnestykke. Jeg kunne til og med regne stykkene slik læreren hadde vist og få alt riktig. Poenget mitt er at jeg klarte ikke å forstå hvorfor det ble slik. For å få til det måtte jeg lese teksten og studere eksempler på egenhånd. Det har alltid vært veldig viktig for meg å forstå det jeg jobber med.

Jeg er en av mange som må se det nye og vanskelige i skriftlig form. Jeg må  ’lese’ det på egenhånd. Jeg vet nå at det er derfor jeg alltid skriver mens jeg hører på foredragsholdere.  Noen foredragsholdere sier vi ikke trenger å notere. Vi skal få alt utlevert i ettertid. Jeg må notere. Jeg leser det aldri i ettertid. Jeg noterer for å se det der og da. Jeg har lagt merke til at det er ganske mange av oss.

Historien fortsetter....