Etter å ha jobbet som lærer i mange år, tok jeg videreutdanning som fjernstudent. Jeg husker hvor perfekt det var for meg å ta fag på denne måten.  Studiet var lagt opp som hjemmestudium med studiegrupper på nettet og kontakt via e-mail. Jeg måtte lese alt hjemme. Hvis jeg lurte på noe, kunne jeg via 'nettet' spørre lærer eller medstudenter. Jeg kastet ikke bort noe tid ved å sitte og høre på en lærer. Jeg koste meg med denne måten å ta studier på. Jeg lærte fortere også.

Dette sier jeg som selv var lærer i 24 år og rektor i 20 år.

Jeg ønsker å belyse dette fordi jeg i mange år har hørt skolefolk og forskere fnyse av læringsstiler og mange intelligenser, - dette nymotens tullet om at vi lærer på forskjellige måter. Nymotens? Da jeg gikk ut av Sagene lærerskole i 1970, var dette noe av det siste en lærer sa til meg: - Husk nå på at barn lærer på forskjellige måter. Når du skal drive leseopplæring, må du la dem lytte til lyden, se lyden, bruke fingeren sin og spore lyden i sandkassa eller på annen måte og kjenne på lyden. Den kan for eksempel være utformet i sandpapir, og de kjenner på den uten å se den. - Dette er læringsstilene. Vi har styrken vår på forskjellige områder, auditiv (lytte), visuell (se), taktil (kjenne) og  kinestetisk (gjøre, bevege seg).

Jeg brukte dette mye med elevene i  den første lese- og skriveopplæringen, men så brukte jeg det ikke til noe mer de første årene jeg var lærer. Etter hvert som årene gikk, erfarte jeg at dette var viktig for læring uansett alder på elevene. Jeg måtte variere innlæringsmåtene for å få flest mulig til å forstå og lære det som var nytt og litt vanskelig for dem.  Ikke bare lærte en større del av elevene, men læringsprosessen ble mer motiverende og morsom for elevene.

Læring i norsk skole har i altfor stor grad handlet om og handler fortsatt om å bli undervist av en lærer, for så å svare skriftlig på spørsmål og oppgaver etterpå.  For de elevene som vanskelig lærer ved å lytte og se, men som også trenger å kjenne og gjøre, kommer fort følelsen av at de ikke kan lære, at de er dummere enn de andre.  

Noen lærere er flinke til å variere innlæringsmetoder og til å bruke mye lek, aktiviteter, datamaskiner, interaktive tavler, uteskole  og konkretiseringsmateriell i innlæringen, mens andre lærere fortsetter å tro at ingen kan lære bedre enn av å høre på dem. Desto høyere oppover i skolesystemet vi kommer, jo verre blir det som oftest for de elevene som lærer best ved å bruke hendene og ved å gjøre, være i aktivitet.

En professor i matematikk sa en gang til meg at konkretiseringsmateriell bør brukes i matematikk gjennom hele skolesystemet.  - Gjør man det, har en større del av elevene  sjansen til å forstå matematiske sammenhenger, ikke bare regne stykker etter lærerens oppskrift på tavla, - sa hun.

Den store motstanden mot læringsstiler har forundret meg. Hos lærere kan motstanden komme av at de tenker det krever mer av forberedelser for å presentere nytt stoff på forskjellige måter. Lærere har lett for å tenke at de må forberede alt i detaljer. Kanskje trenger det ikke kreve mer forberedelser av læreren hvis han legger til rette for at elever skal kunne forske seg fram til forståelsen på egenhånd, alene og sammen med andre. Jeg har erfart at mange norske lærere er  redde for å slippe elevene til i egen læringsprosess.  Noen synes det blir for ustrukturert. For ustruktert for læreren, tenker jeg. Mange lærere takler det ikke når de føler at de mister styringen. Oversikten. Derfor planlegger de ofte timene og prosessene i detalj og legger ansvaret på eleven hvis undervisningen ikke fører til den læringen de hadde tenkt. Jeg skulle ønske lærerutdanningene kunne trene og forberede studentene på mer ustrukturerte undervisningsøkter. De får det i noen praksisskoler, men det blir over en altfor kort periode til å føle seg trygge på å bruke dette når de står der på egenhånd som ferdigutdanna lærere. Utfordringen er at mange av de som underviser på lærerutdanningene aldri har prøvd en ustruktert undervisningsmetode selv.