Læringsstiler...
Det har vært morsomt og
lærerikt å snakke om de forskjellige læringsstilene med dagens foreldre til
skolebarn. Mange av dem har fått aha-opplevelser når de som voksne har fått
innføring i læringsstilene. En far jeg tidligere hadde som elev, sa til meg: -
Når du sa jeg måtte legge vekk blyanten mens du forklarte, så klarte jeg ikke å
konsentrere meg om det du sa. Jeg tenkte bare på at jeg ikke måtte ta opp
blyanten.- Han var taktil. Han trengte bare å ha noe i hendene mens jeg
forklarte. For han var ikke det et forstyrrende element vi voksne så lett
tenker at det er. For han var det en nødvendighet for å klare å konsentrere
seg. Jeg har møtt mange av dem.
Jeg gjorde en gang et
morsomt eksperiment med ansatte på egen skole. Jeg hadde kjøpt inn små esker
med lego. De ansatte ble plassert sammen to og to og fikk en legoeske på
deling. Den ene skulle bygge mens den andre observerte. En ansatt gikk også
rundt og videofilmet alle gruppene. Her kom virkelig alle læringsstilene fram.
Det var utrolig morsomt å se videoen i ettertid. Ingen kunne nekte for
forskjellige læringsstiler etter den videoen. Og dette var voksne.
Jeg hørte en historie
fra en forsker som satt i en ungdomsklasse over tid. En av gutta klarte ikke
matematikkoppgavene og var temmelig fortvilet. Observatøren spurte hvorfor han
ikke spurte læreren. Han sa fortvilet: - Jeg har spurt henne flere ganger, og
hun forklarer alltid på samme måten. Jeg skjønner ikke det hun sier. Alle trur
jo jeg bare er dum hvis jeg spør enda en gang. Sånn er det hele tiden. - Jeg blir trist når jeg hører slike
historier. Tenk om noen kunne prøvd andre læringsstiler.
Jeg husker gutten som skulle lære hva brøk er. Lærer hadde tegnet og tegnet på tavla, forklart og forklart. Gutten skjønte ingen ting. Det hadde pågått over lang tid. En lærer fikk ideen om å bruke den interaktive tavlen. Der kunne gutten bruke hendene sine og flytte på kakestykkene læreren hadde tegnet på tavla utallige ganger. Jeg var der og så det. Jeg var der og så gleden i ansiktet til gutten. Plutselig skjønte han hva brøk er. Gjennom fingerbevegelsene skjønte han det.
Jeg husker gutten som skulle lære hva brøk er. Lærer hadde tegnet og tegnet på tavla, forklart og forklart. Gutten skjønte ingen ting. Det hadde pågått over lang tid. En lærer fikk ideen om å bruke den interaktive tavlen. Der kunne gutten bruke hendene sine og flytte på kakestykkene læreren hadde tegnet på tavla utallige ganger. Jeg var der og så det. Jeg var der og så gleden i ansiktet til gutten. Plutselig skjønte han hva brøk er. Gjennom fingerbevegelsene skjønte han det.
Hvorfor er det så
fryktelig vanskelig for sentrale politikere, forskere og mange som jobber i skolen å se at dette er en
realitet? Handler det om at mange av disse nettopp har de læringsstilene som er
aksepterte i skolen? De er visuelle og auditive? De lærer best ved å lytte og se. Skolen har
vært og er stort sett tilpasset disse to måtene å lære på.
De som er så heldige å være auditive og visuelle har som oftest følt skolen mye enklere enn de som er kinestetiske og taktile. De har fått lære på sin måte gjennom alle skoleårene. De som er kinestetiske og taktile har ofte opplevd en helt annen skolehverdag. De har ikke blitt gitt samme muligheten til å lære. Mange av disse falt derfor tidlig ut og ble urettmessig det vi kaller skoletapere. Mange falt for fristelsen til å kompensere på andre måter, - med uro og bråk. Disse mistet kanskje allerede de første skoleårene muligheten til å bli forskere eller å sitte i regjeringskvartalene. Ikke fordi de var mindre intelligente enn de andre, men fordi skolesystemet ikke tilrettelegger og aksepterer andre måter å lære på enn de tradisjonelle. Kanskje bør vi ikke kalle dem for skoletapere, men lærertapere. De fikk feil lærer.
De som er så heldige å være auditive og visuelle har som oftest følt skolen mye enklere enn de som er kinestetiske og taktile. De har fått lære på sin måte gjennom alle skoleårene. De som er kinestetiske og taktile har ofte opplevd en helt annen skolehverdag. De har ikke blitt gitt samme muligheten til å lære. Mange av disse falt derfor tidlig ut og ble urettmessig det vi kaller skoletapere. Mange falt for fristelsen til å kompensere på andre måter, - med uro og bråk. Disse mistet kanskje allerede de første skoleårene muligheten til å bli forskere eller å sitte i regjeringskvartalene. Ikke fordi de var mindre intelligente enn de andre, men fordi skolesystemet ikke tilrettelegger og aksepterer andre måter å lære på enn de tradisjonelle. Kanskje bør vi ikke kalle dem for skoletapere, men lærertapere. De fikk feil lærer.
Det er synd og
ødeleggende at to måter å lære på, to læringsstiler, har fått en større aksept
enn andre i skolen. Enda verre er det at noen ’forståsegpåere’ skal få sitte på
sin høye hest og fortelle det norske folk at læringsstiler kun er noe tull, -
kanskje fordi de selv ikke lærer best på andre måter enn de tradisjonelle,
’skolske’ måtene.?

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar